• STARTSIDE
  • Om oss
  • Kontakt oss
  • Referanser
  • Gjestebok
  • Galleri
  • Påmelding
• FOLK I FRILUFT
• NATUR OG KULTUR
• FRILUFTSLIV MED HUND
  • Artikler
  • Turer og kurs
• KONTAKT OSS
• FOR BEDRIFTER

HUND PÅ NETT

Canis
Hund i sentrum
Hund i fokus
Manimal
Fjellanger hundeskole
Charlottes omplassering

TIPS OM HUND

Treningstips for sommeren

Lær hunden å gå bak:

Les mer...

Søksøvelser som aktivisering

I søksøvelsene får hunden utnyttet sine naturlige talenter og får en mulighet til å vise hva den store, fine nesen kan brukes til. Hunder blir også glade av å gjøre noe de er flinke til!

Kari Isingrud, 28. april 2006 - 20.38.02

Søksadferd hos hund
Hunden har i hovedsak to ulike måter å bruke nesa på; overværssøk og sporsøk. På overværssøket vil hunden fange opp vitring som kommer med vinddrag i luften og den følger vinddraget for å lokalisere hvor lukten kommer fra. Hunden vil da gå med hodet og nesen høyt løftet, og følge lukten mot vindretningen. Når hunden derimot finner et spor, vil den senke nesen og følge den vitringen som sporet avgir. Et spor, sanset med hundens nese, består sannsynligvis av lukt fra selve avtrykket på underlaget, og lukt som sporleggeren har etterlatt i luften og vegetasjonen rundt. Lukten i ”sporgata” vil dermed på flere måter avvike fra omgivelsene ellers, og hunden vil naturlig bruke all denne informasjonen når den følger sporet.

Et annet skille i søksadferden kan kalles grovsøk og finsøk, som også er de to første fasene i jaktadferd hos hund. Grovsøket vil typisk være et overværssøk der hunden følger opp en vitring i luften. Hvis gjenstanden eller dyret den har fått ferten av er lite eller svært godt gjemt, vil den gradvis gå over i et finsøk. Den vil da være nær målet og må være mer nøye for å kunne lokalisere eksakt hvor gjenstanden eller dyret befinner seg. Et sporsøk, spesielt et gammelt og vanskelig spor, vil også være et finsøk. Hunden må være svært nøyaktig for ikke å miste sporet. I et naturlig søk vil hunden kunne veksle mellom disse måtene å søke på. Den kan f.eks. først fange opp vitring fra et dyrespor på overvær. Den går da med høy nese til den klarer å lokalisere sporet. Deretter kan den følge sporet inntil den får overvær av det dyret som har avsatt sporet, f. eks. en hare som ligger og trykker.

I søksøvelser for brukshundkonkurranser eller i redningstjenesten vil man utnytte hundens naturlige søksadferd, men samtidig har man laget et klart skille mellom overværsøvelser (felt og rundering) og sporøvelsen. I innlæringen av øvelsene legger man vekt på å kontrollere at hunden ikke går over i mer naturlig søksadferd, f.eks. følger et spor når den runderer. Ulempen er selvfølgelig at man ikke utnytter hundens naturlige talenter – vi må ikke glemme at her er det hunden som er eksperten! Fordelen med å kontrollere hunden er at vi med større sikkerhet kan si at et område er fullstendig gjennomsøkt. Det er selvfølgelig svært viktig i redningstjenesten. Tradisjonell brukshundtrening legger vekt på å ha en balanse mellom det å kontrollere søksadferden og det å la hunden utnytte sine naturlige talenter. Da blir samspillet mellom hund og eier svært viktig.

Når vi driver søksøvelser som aktivisering står vi selvfølgelig mye friere til å utnytte hundens naturlige adferd. Når vi trener dette bare for moro skyld kan vi selv bestemme kravene til øvelsen. Men mange oppdager hvor flink hunden er og dermed er det flere som vil fortsette treningen sammen brukshundfolk. Dette taler for at vi i innlæringen ikke velger helt andre metoder enn det som er vanlig i brukshundmiljøene. Nedenfor er det gitt noen eksempler på hvordan man kan lære inn søksøvelser som aktivisering. Øvelsene er inndelt som de tradisjonelle brukshundøvelsene og innlæringsmetodene er grovt sett de samme. Det er imidlertid lempet på kravene til systematikk i innlæringen og til selve utførelsen. Kun de første momentene i en full øvelse er beskrevet. Dette gir en fullverdig øvelse som aktivisering, men beskrivelsen gir ikke en komplett treningsvei mot en ferdig bruksøvelse. Alle kan forsøke disse øvelsene uten fare for å ødelegge en senere brukshundkarriere, men om man finner ut at man vil trene hunden for konkurranse eller redning bør man så raskt som mulig ta kontakt med et etablert treningsmiljø.

OVERVÆRSSØK ETTER GJENSTANDER - FELTSØK

Denne øvelsen går ut på at hunden skal lete opp gjemte gjenstander ved å bruke nesa i et overværssøk. Deretter skal den apportere, dvs. plukke opp gjenstanden og levere den til eier . Når øvelsen brukes som aktivisering er det ikke nødvendig at hunden kan apportere perfekt. Det er faktisk ikke nødvendig at hunden kan apportere i det hele tatt. Hvis eieren synes det er ok at leken starter når gjenstanden er funnet, så er det helt sikkert ok for hunden! Hvis man derimot tenker å satse på bruksøvelser i konkurranse eller i redningstjenesten senere, så er det absolutt en fordel at hunden kan apportere før innlæring av søksdelen begynner.

Nedenfor er det beskrevet fire ulike måter å lære inn søksdelen som en aktivisering av hunden. Man kan godt forsøke flere av metodene og se hvilken som fungerer best. Apporteringsdelen er ikke beskrevet. Vi har tatt utgangspunkt i at innlæringen foregår i skogen, men i praksis kan man drive feltsøk hvor som helst der det går an å gjemme gjenstander og slippe hunden i søk. Beskrivelsen er laget for at du skal kunne utføre den alene, men det kan være en fordel å ha en medhjelper. Det første alternativet krever lite planlegging og er en enkel øvelse for de som ikke har tenkt å drive med søk til annet enn aktivisering. De andre alternativene krever litt mer planlegging og systematisk trening, og ligger nærmere opp til innlæringen av bruks­øvelsen feltsøk.

Alternativ 1: Hiv og søk

1. Gå litt ut i terrenget og bind hunden i et tre ved siden av deg. Området kan gjerne ha variert vegetasjon. Det bør ikke være mulig for hunden å se gjenstandene på bakken – den skal bruke nesa.
   
   
2. Ta 3-4 gjenstander som hunden liker og hiv dem ut i terrenget foran deg. Gjenstandene kan være leker, eller kongler eller pinner som du har holdt i hånda eller hatt i lommen en stund slik at de har fått menneskelukt på seg. Noen kaster du langt, noen ganske kort, noen til høyre og noen til venstre. Hunden skal se at du gjør dette.
   
   
3. Slipp hunden uten å si noe. Den vil da springe ut å lete.
   
   
4. Når hunden finner en gjenstand – eller når den har avlevert den til deg, belønner du med lek eller godbit. Husk å gi en skikkelig belønning for dette var jo imponerende, eller hva?
   
   
5. Bind hunden igjen og hiv ut to gjenstander til. Gjenta det hele.
   
   
6. Hvis hunden er ivrig kan du godt forsøke en tredje gang, men nå uten å hive ut noe. Sannsynligvis vil den huske at det er flere leker der ute og løpe ut for å lete. Ikke overdriv i starten. 2-4 forsøk er nok. De lekene som ligger igjen henter du selv (nå forstår du kanskje fordelen med å bruke kongler?).
   
   Som aktiviseringsøvelse er det strengt tatt ikke nødvendig å lære hunden å søke uten at den har sett at du kaster ut noe. Men hvis du engang mister noe, så er det jo flott at den kan en kommando som setter i gang søket. I tillegg vil det være sterk kost for enkelte hunder å se de kule lekene bli slengt ut på denne måten og det vil dempe stressreaksjoner å ta vekk påvirkningen raskt. Det kan også være praktisk å lære hunden å bli sittende ubundet, mens du kaster ut lekene.
   
   
7. Når hunden skjønner hva det hele går ut på kan du lære inn en kommando ved å si kommandoordet idet du slipper hunden ut i søket.
   
   

 

Alternativ 2: Innlæring med bruk av synspåvirkning i ”korridor”

1. Gå litt ut i terrenget og bind hunden i et tre. Området kan gjerne ha variert vegetasjon. Det bør ikke være mulig for hunden å se gjenstanden på bakken – den skal bruke nesa.
   
   
2. Ta frem en favorittleke og vis den til hunden. Deretter går du rolig i sikksakk ut i terrenget foran hunden. Slik lager du en ”korridor” som er 4-5 meter bred og ca. 50 meter dyp. Når du har kommet 50 meter fra hunden kaster du leken først opp i luften en gang og så slipper du den ned på bakken. Pass på at hunden ser hva du gjør.
   
   
3. Gå rolig tilbake i sikksakk og slipp hunden uten å si noe. Den vil da springe ut og lete etter leken sin. Korridoren vil sannsynligvis avgrense det området den leter i, fordi det er menneskelukt der.
   
   
4. Når hunden finner leken – eller når den har avlevert den til deg, belønner du med lek eller godbit.
   
   
5. Gjenta dette noen ganger. Noen hunder er superivrige og trenger ikke mer enn 2-4 repetisjoner før de har fattet poenget. Andre trenger litt mer tid. Uansett bør du så fort som mulig ta vekk synspåvirkningen, slik at hunden ikke blir avhengig av å se at leken blir lagt ut.
   
   
   Vanskelighetsgraden økes gradvis ved at:
   
   
6. Påvirkningen tas bort gradvis:
   - La hunden se at du legger ut leken, men la det gå noen få minutter før den slippes i søk.
   - Bind hunden ute av syne og legg ut gjenstanden uten at den ser det.
   Når du slipper hunden i søk, vil den kjenne igjen situasjonen og stedet, og den vil sannsynligvis løpe ut og lete etter gjenstanden.
   
   
7. Utvide feltet:
   Ganske snart bør du også begynne å legge ut flere gjenstander samtidig. Du utvider da ”korridoren” i bredden, men ikke i dybden. (Et konkurransefelt er 50x50 meter). I brukskonkurranser legger man vekt på at hunden plukker en og en gjenstand og avleverer den. Det vil også være en fordel at hunden søker systematisk i feltet og at du kan dirigere den. Dette kan du lese mer om f.eks. i artikkelen Innlæring av feltsøk  i Canis 2/05 eller annen litteratur om emnet. Et hovedpoeng med korridoren er å lære hunden et systematisk søk, men hunden vil helt sikkert være fornøyd med å få søke fritt uten innblanding fra deg.
   
   
8. Øke tiden fra gjenstandene legges ut til hunden slippes i søk
   
   
9. Redusere størrelsen på gjenstandene:
   Du kan godt bruke tennisballer, filler og hansker. Men utfordringen øker når det blir fyrstikkesker eller kulepenner.
   
   
10. Redusere hjelp av vinden:
    Det enkleste for hunden er å finne gjenstander i motvind. Du kan bruke vinden som hjelp, men dette er også en påvirkning som bør fjernes raskt. Sidevind er fint. I medvind vil ferten din flyte inn i feltet fra der du står og kan forstyrre en uerfaren hund, men dette vil være helt greit når hunden har fått litt erfaring.

Alternativ 3: Innlæring som bygger på hundens egeninitiativ

1. Bind hunden ute av syne
   
   
2. Lag en korridor på ca 2 x 5 meter (i terreng uten andre ferske spor el.lign.) Legg ut en gjenstand i ytterenden, altså på ca. 5 meter. Det er fint med sidevind under innlæring etter denne metoden.
   
   
3. Hent hunden og ta den frem til startstedet. Slipp hunden, vent og se hva som skjer. Høyst sannsynlig vil hunden begynne å undersøke lukten i korridoren og bli ikke overrasket om den raskt finner leken sin. Belønning!!!!
   
   
4. Etter hvert kan du begynne å lage større korridorer, først i dybden til du er kom­met ut på ca. 50 meter, og deretter i bredden. Øk med 5-10 meter av gangen.
   
   
5. Vanskelighetsgraden kan økes gradvis på samme måte som ved alternativ 2 (men her slipper du altså å jobbe vekk hjelpen/påvirkningen slik som i alternativ 2).
   
   

Alternativ 4: Innlæring som bygger på hundens nysgjerrighet

Dette er egentlig en kombinasjon av alternativ 2 og 3:

1. Hunden får se på mens du lager en korridor på ca 2 x 5 meter. Deretter gjemmer du gjenstanden på 5 meter ved å legge deg på bakken og krafse litt i mosen. Lat som om du finner noe veldig spennende, og gjem leken godt ved å dekke den helt under mosen. Sørg for at hunden blir skikkelig nysgjerrig på hva du driver med!
   
   
2. Deretter slipper du hunden i søk. Moro!
   
   
3. Fortsettelsen er også en kombinasjon av de to foregående alternativene. Utvidelse av terrenget skjer som i alt. 3 fra nært til ut på 50 meter, mens det å jobbe vekk påvirkningen må skje ganske raskt som i alt. 2.
   
   

Hvilken metode skal jeg velge?
Du kan gjerne prøve alle metodene, men her er en liten sammenligning av fordeler og ulemper med de ulike metodene:

	1: Hiv og søk	2: Påvirkning	3: Egeninitiativ	4: Nysgjerrighet
Fordeler	Enkel metode som krever lite planlegging Kan tilpasses hundens søksintensitet	Får opp iveren til hunder som trenger litt ”starthjelp”	Etablerer et nøye søk i hele feltet – nesa er på hele tiden Bygger opp en selvstendig og kreativ hund	Etablerer et nøye søk i hele feltet – nesa er på hele tiden
Ulemper	Usystematisk metode som ikke fører frem til et feltsøk i brukssammenheng (men moro er det lell!).	Kan føre til at ”nesen slås på først ved 30-50 meter. Resten er løping og ikke søk. Kan føre til hjelpeavhengighet	Kan dempe farten slik at noen hunder blir uhensiktsmessig nøye i søket.	Kan dempe farten slik at noen hunder blir uhensiktsmessig nøye i søket? Kan føre til hjelpeavhengighet
Passer for	De som kun vil aktivisere hunden uten for mye til­rette­legging og planlegging.	De som vil legge litt arbeid i feltsøket  og kanskje vil fortsette med brukshundtrening Hunder som har moderat til lav søksinteresse  - påvirkningen får opp interessen	De som vil legge litt arbeid i feltsøket  og kanskje vil fortsette med brukshundtrening Svært ivrige hunder som trenger å dempe farten for å få opp nøyaktivheten	De som vil legge litt arbeid i feltsøket  og kanskje vil fortsette med bruks­hundtrening Passer for hunder både med lav, moderat og høy søksinteresse.

 

SPORSØK

Denne øvelsen går ut på at hunden skal lete opp gjenstander eller mennesker ved å forfølge et spor. Når øvelsen brukes som aktivisering er det ikke nødvendig med den presisjon som kreves av en hund som konkurrerer eller som driver ettersøkssarbeid. Hvis hunden er glad i leker kan den læres til å plukke gjenstander som ligger i sporet, men som aktivisering er heller ikke dette nødvendig. Hunden kan godt finne et familiemedlem eller at annet menneske i enden av sporet og vil være kjempefornøyd med det.

Nedenfor er det beskrevet 3 ulike måter å lære inn søksdelen som en aktivisering av hunden. Man kan godt forsøke flere av metodene og se hvilken som fungerer best. Også her har vi tatt utgangspunkt i at innlæringen foregår i skogen, men sporing kan også foregå nesten hvor som helst. Det er imidlertid viktig å være klar over at sporets vanskelighetsgrad kan variere ekstremt mye, avhengig av underlag og andre miljøfaktorer. Før man har kunnskap om slike forhold er det tryggeste å gå spor i skogen i et område der det er lite ferdsel og dermed ikke andre spor som kan forstyrre en fersk sporhund. 

Hundens kapasitet til å finne og forfølge et spor er imponerende, og det å utnytte denne kapasiteten fullt ut krever mye kunnskap og trening. Beskrivelsen nedenfor blir dermed bare en ørliten innføring i sportrening. Men heldigvis trenger man ikke være ekspert for å ha det moro. Og den egentlige eksperten er jo hunden, så det er full anledning til å gi den fritt spillerom i sporingsarbeidet - uavhengig av hva en bruksdommer mener er et godt gjennomført spor! Og hvis denne lille smakebiten gir mersmak så er det bare å oppsøke et brukshundmiljø for å lære mer!

I sporarbeidet er det en fordel å ha en sele til hunden og en litt lang line ev. en sporline (som fås kjøpt i dyrebutikker)

 
Alternativ 1: Godbitspor

1. Bind hunden ute av syne
   
   
2. Gå ut et rett spor i medvind. Legg en liten godbithaug (pølsebiter?) i starten og en liten pølsebit i hvert eneste fotspor. Gå ca. 30-50 meter og legg en ny liten godbithaug i ”slutten” . Fortsett deretter 15-20 meter forbi slutten og gå i en stor bue tilbake til starten. (Ikke legg godbitspor hvis det er bitemaur i området! Maur liker også pølse og belønningen blir fort en straff for hunden!)
   
   
3. Hent hunden og gå frem til starten. Vis den haugen med godbiter i starten og la den deretter løse oppgaven uten hjelp. Bli ikke overrasket om den følger sporet, spiser de fleste pølsebitene og koser seg skikkelig med pølsehaugen i slutten!
   
   
4. Øvelsen er ferdig – gå rolig tilbake til utgangspunktet, men husk å gå utenom områdene der du allerede har gått (der det er spor).
   
   
5. Gjenta øvelsen noen ganger
   
   
   Vanskelighetsgraden økes ved: 
   
   
6. Lag sporet lengre, i svake buer, på annet underlag, la sporet ligge en stund før du lar hunden spore, legg ikke godbiter i hvert eneste fotspor, men bare i noen osv. Etter hvert kan du legge sporet med vind fra siden. Når det begynner å bli svært langt mellom godbitene kan du legge sporet i motvind også.
   
   Prøv å forestill deg hva som øker vanskelighetsgraden for hunden og endre bare et forhold av gangen.
    

Alternativ 2: Spontanspor

1. Bind hunden ute av syne
   
   
2. Gå et spor i medvind, rett frem ca. 75 meter, og legg igjen en leke i enden av sporet. Fortsett 15-20 meter forbi slutten av sporet og gå i en vid bue tilbake til starten. Husk hvor sporet ligger eller bruk ev. merkebånd i skulderhøyde (dine skuldre!) i trærne. I stedet for en gjenstand kan det godt ligge en godbithaug eller et menneske godt skjult i enden av sporet.
   
   
3. Hent hunden og vent til den er rolig. Gå så rolig i skrå vinkel inn på sporet. Ikke snakk til hunden. Hvis hunden finner sporet og undersøker så la den få tid til å dette. Kanskje vil den begynne å følge sporet. Flott! Hvis ikke går du bare rolig videre over sporet, og krysser innpå igjen litt lenger fremme. La hunden få tid til å undersøke. Forhåpentligvis vil hunden finne og følge sporet, finne slutten og dermed få belønningen sin. Dersom den ikke gjør det etter 2 – 3 kryssinger rusler du bare i en bue tilbake til starten. Hunden får da ikke noen belønning, men tror vel heller ikke annet enn at den har vært på en vanlig rusletur. Forsøk igjen senere eller prøv en av de andre metodene.
   
   

Vanskelighetsgraden økes på samme måte som i alternativ 1. Du kan etter hvert også legg flere gjenstander i sporet etter hvert som du går lengre spor, slik at hunden får belønninger underveis. Lek og gjør stas på hunden for hver gjenstand den finner.

Alternativ 3: Slepespor.

1. Her er det best med en medhjelper. Sporleggeren har en leke i en tråd slik at den kan slepe langs bakken bak sporleggeren. Stå selv og hold hunden ved sporstart, mens sporleggeren viser leken til hunden. Deretter begynner sporleggeren å gå sporet med leken slepende bak seg. Pass på at terrenget er slik at hun forsvinner ut av syne for hunden etter ca 15 meter. Sporleggeren går ca 75 meter, legger igjen leken i slutten , forsetter 15-20 meter forbi slutten og går i en vid bue tilbake, men ute av syne for hunden. (Ev. kan sporleggeren gjemme seg i slutten av sporet).
   
   
2. Du går med hunden frem til starten av sporet og den vil forhåpentligvis følge det frem til slutten. Belønning!

Vanskelighetsgraden økes på samme måte som i de andre alternativene.
Hvis du vil ha en mer grundig innføring i sportrening kan du f.eks. lese boken Nya sporhunden. Bruksspår, Presisjonsspår, Frispår av Inki og Roland Sjøsten

Hvilken metode skal jeg velge?
Igjen: Du kan gjerne prøve alle metodene, men her er en liten sammenligning:

 

	1: Godbit spor	2: Spontanspor	3: Slepespor
For­deler	Øker presisjonen: Hunden vil som regel bli svært nøye i sporet. (Demper farten)	Naturlig og enkel måte å lære inn spor. Bygger opp en selvstendig og kreativ hund (kan være en ulempe hvis man vil ha stor kontroll over sporadferden)	Dette er en relativt sterk påvirkning og slepesporet øker som regel interessen for å finne og gå sporet
Ulemper	Krever noe jobb med å legge sporet. Godbitene er en hjelp som bør trenes vekk	Noen hunder vil ikke ha nok interesse for sporet før de får litt erfaring med alt det artige som den kan finne der. Den trenger da kanskje litt påvirkning for å komme i gang.	Kan øke farten i sporet så mye at hunden blir unøyaktig. Hunden kan kanskje bli avhengig av påvirkning for å spore
Passer for	Hunder som slurver veldig, har svært høyt tempo og stadig mister sporet. Hunder som har lett for å gå med nesa høyt (bruker mye overværssøk også på sporet).	Hunder med en naturlig høy interesse for å søke opp og gå spor	Hunder som i utgangspunktet har liten interesse for selve sporet Hunder som har lett for å gå med nesa høyt (bruker mye overværssøk også på sporet) – men dette kan i noen tilfeller også føre til at nesa går opp fordi hunden har fokusert mer på sporleggeren enn på slepet.

 

OVERVÆRSSØK ETTER MENNESKER - RUNDERING

Denne øvelsen går ut på at hunden skal lete opp mennesker som har gjemt seg i skogen ved å følge vitring i luften, altså på overvær. Rundering i konkurranse- eller ettersøkssammenheng er en komplisert øvelse som består av flere momenter: Søk, dirigering, melding (gi beskjed om at den har funnet et menneske) og påvisning (vise hundeføreren veien til det mennesket den har funnet). Som en aktiviseringsøvelse kan man gjøre det mye enklere og tenke på denne øvelsen som å leke gjemsel med hunden. Det holder lenge at hunden søker og finner OG får sin velfortjente belønning.
Nedenfor er det beskrevet 2 ulike måter å lære inn søksdelen som en aktivisering av hunden. Man kan godt forsøke begge metodene og se hvilken som fungerer best. Ofte vil det være en fordel om søket starter fra en vei eller sti. Stien vil da være et greit referansepunkt som gjør det enklere for menneskene å holde oversikt over terrenget. Det er faktisk fort gjort å miste oversikten når man holder på med dette.

Alternativ 1: ”Gjemsel”

 

1. En eller flere personer som hunden liker godt går ut i skogen og gjemmer seg uten at hunden ser det. De skal da ligge musestille og godt gjemt helt til hunden har funnet dem. Hunden skal bruke nesa, og ikke se eller høre hvor personene ligger gjemt.
   
   
2. Hundeføreren slipper hunden løs, tar den med seg og rusler inn i det området som figurantene/menneskene ligger gjemt. Rusleturen går i en romslig bue rundt og om nødvendig litt frem og tilbake i området figurantene ligger. Hunden trenger vind i retning fra figurantene for å få ferten av dem, og ved å bevege seg rundt området vil man på et eller annet tidspunkt komme riktig i forhold til vinden. Men vinden i skogen er svært lunefull så ikke skyld på hunden om det ikke lykkes med en gang. Ikke snakk til hunden, men la den rusle rundt på egenhånd. Når den får ferten av en figurant vil den høyst sannsynlig følge opp lukten og finne figuranten. Kos, godbiter, jubel og lek! Og så kommer mor eller far etter og gjenforeningen er komplett! Stor lykke for flokkdyrene!
   
   En liten kommentar: Hundeføreren trenger heller ikke vite nøyaktig hvor personene er, men det kan være greit å vite nogenlunde hvor de har gått når de gjemte seg. Da vet man hvor sporene går og kan ev. ta hunden i bånd på disse stedene slik at de ikke følger sporene frem til figurantene. På den annen side: Hvis du bare ønsker å aktivisere hunden spiller det ikke så stor rolle om hunden går et spor eller om den går på overvær for å finne figurantene. Hvis du ikke bryr deg om dette kommer garantert ikke hunden til å gjøre det!
   
   
   
3. Etter hvert som hunden finner ut hva denne leken går ut på kan man sette på en kommando som gjør at man får et skille på det å rusle på tur, og det å aktivt søke etter mennesker. Men dette er ikke nødvendig og kanskje heller ikke helt enkelt i akkurat denne øvelsen.
   
   

Alternativ 2: ”Dukk opp”

1. En person hunden liker godt går ut i skogen og finner en god gjemmeplass ca. 50 meter fra stien, men sørger for at det er fri sikt fra gjemmeplassen og tilbake til startpunktet på stien. For å unngå at hunden finner sporet til figuranten er det beste er å gå i en stor bue inn i skogen frem til gjemmeplassen. 
   
   
2. Hundefører tar med seg hunden i bånd, går til startstedet og prøver å rette hundens oppmerksomhet inn i skogen mot det stedet der figuranten ligger. Når hunden ser mot stedet dukker figuranten opp og vifter litt med armene Når dere er helt sikre på at hunden har sett figuranten, så gjemmer hun seg godt på gjemmeplassen sin.
   
   
3. Hundefører passer på at hunden har oppmerksomheten rettet mot gjemmestedet og slipper deretter hunden uten å si noe. Hunden vil høyst sannsynlig løpe rett ut for å lete, men siden den ikke ser figuranten må den bruke nesa for å finne henne. Så skjer forhåpentligvis det samme som i alternativ 1: Hunden finner figuranten. Kos og lek! Gjenforening og stor lykke!
   
   
4. Som variasjon kan figuranten knekke kvister eller rope på hunden, i stedet for synspåvirkning. Man kan også bruke vinden aktivt slik at hunden får ferten av figuranten der den står klar på stien – figuranten må da ligge i motvindsretningen. For en hund er luktpåvrkning sannsynligvis like sterkt som en synspåvirkning og vi vil kunne se på den når den får ferten av figuranten – da er det bare å slippe den løs. Dette er best å prøve på dager med litt sterk vind. Det kan være lurt å bevege seg litt frem og tilbake på stien inntil man ser at hunden reagerer på lukten.
   
   
5. Med dette alternativet bør man raskt sette på en kommando og deretter så raskt som mulig fjerne påvirkningene. Dette er egentlig en kunst: Det er viktig å ikke fjerne den for tidlig, før hunden egentlig har forstått hva som forventes. Men man må heller ikke vente for lenge slik at hunden blir avhengig av denne hjelpen. Hvis du bare skal aktivisere hunden er ikke dette så nøye egentlig, men de ambisiøse bør raskt ta kontakt med et kompetent brukshundmiljø.

 

Hvilken metode skal jeg velge?
Og for tredje gang: Prøv gjerne begge metodene, men her er en liten sammenligning:

	1: Gjemsel	2: Dukk opp
Fordeler	Øvelsen bygger på hundens naturlige søksadferd. Enkel og hyggelig måte å aktivisere hunden på En kjempefin startøvelse uansett hvilke ambisjoner man har på hundens vegne	Gir vanligvis hunden mye motivasjon til å lete Gir hunden en pekepinn om søksretning som er starten på å kunne dirigere hunden  i søket
Ulemper	Dette er egentlig bare en startøvelse, og man kommer ikke unna mer planlegging og styr hvis man vil drive mer avansert søkstrening	Gir hunden erfaring i å bruke andre sanser enn luktesansen for å søke Kan skape stress og et tempo som nedsetter evnen til å søke effektivt Kan skape hjelpeavhengighet Noen hunder kan synes det er skummelt at noen står og vifter med armene inne i skogen…
Passer for	De som vil aktivisere hunden Hunder som ikke bruker nesa effektivt til overværssøk, men som lett bruker andre sanser i letearbeidet.	De som vil aktivisere hunden Hunder som i utgangspunktet har litt liten fart og interesse for søksarbeidet

HVILKEN ØVELSE ER DET LURT Å STARTE MED?

Gjennom avl har mennesket fremelsket ulike egenskaper i hunderasene og dette har også påvirket søksadferden. Mye tyder på at enkelte hunderaser har lett for å bruke overværssøk, men ikke like lett for å spore. Det er forskjell på sporatferden til en engelsk setter og en blodhund, ikke sant?. Noen hunder vil gå spor med nesen høyt og litt unøyaktig, mens noen ”støvsuger” sporet. Motsatt kan en hund være en svært nøyaktig og effektiv sporhund, mens det er vanskeligere å få den til å løfte nesa og følge opp vitring på fra luften. I tillegg er det stor forskjell på hvordan hunder bruker de andre sansene sine. Noen bruker øyne og ører svært ivrig i alle sammenhenger, mens andre nesten lukker helt for syns- og hørselsinntrykk når ”nesa er på”. Raseforskjeller påvirker slike forhold, men i tillegg vil det være individuelle forskjeller.

Det er altså viktig å kjenne både rasen og det individet man har.
Når det gjelder hvilken øvelse man skal starte med, så har vel dette igjen med ambisjoner å gjøre. De som bare vil aktivisere hunden kan jo finne ut hva hunden liker best og drive mest med det. For de mer ambisiøse kan det være en god regel å gjøre det motsatte. Man starter med den øvelsen som virker vanskeligst for hunden. For en typisk overværshund starter man altså med en grundig innlæring av spor. Hvis man starter med overværsøvelsene på en slik hund vil det kunne forsterke tendensen til å gå med nesa høyt også i sporet og senere sporinnlæring kan bli litt av en utfordring.

 

LYKKE TIL !

NYHETER

Siste - Folk i friluft
- Mat i september
- Septemberbål
- Måneformørkelse
- Med barn på telttur

Siste - Natur og kultur
- Nyheter kommer

Siste - Friluftsliv med hund
- Nye krav til hundehold
- Hunder i en stor hage

TURER OG KURS

Ny kurskalender legges ut i oktober

REDAKSJONELT STOFF

Vi levererer gjerne artikler og bilder til aviser, blader eller andre interesserte.

Blant våre kunder er
- Hundesport
- Romerikes Blad
- Varingen
- Norsk Polarhundklubb
- Amerikansk bulldogklubb Norge

Kontakt oss