Livet på sjekkpunkt

Sledehundløp og pølsekoking på vaklevoren lavvo-ovn har jeg veldig lite erfaring med. Norsk Polarhundklubbs løpshelg på Femundtunet ga mange artige utfordringer for uerfarne løpsarrangører.

Skrevet av Kari Isingrud, 5. mars 2007 

Dette er en gammel artikkel om det lille koselige Drevsjøløpet som Norsk Polarhundklubb arrangerte "i gamle dager"



- Jøss, er det sånn den ser ut inni, sa Torill. Vi sto på sjekkpunkt dagen før den store løpslørdagen og kikket forundret inn i lavvo-ovnen. Vi hadde åpnet ovnsdøren og oppdaget at den var full av runde rør. Vår første teori var at dette var et sjeldent og intelligent forbrenningssystem som vi ikke hadde sett før. Vedkubbene skulle kanskje legges inn i rørene? Da ville våre vedkubber definitivt være for store.

Etter nærmere undersøkelse skjønte vi at de runde rørene var elementene til ovnspipen. Vi skjønte også at våre kunnskaper om montering av lavvo-ovn var noe mangelfulle. Øystein skulle egentlig ha hjulpet oss, men han hadde dratt ut med snøskuteren for å preppe og merke løyper for et par dager siden og siden hadde ingen sett’n.

Vi lot ovnen vente og flyttet oppmerksomheten over på lavvoen. Jeg har ikke satt opp lavvo på snø før og Torill har Jens Petter. Smarte som vi er resonerte vi oss fram til at stanga nok ville gå gjennom snøen og ned til bakken. Det samme gjaldt antakelig ovnen når den ble varm.

- Vi må kanskje spa vekk litt snø, tenkte jeg høyt. Ingen av oss var hissige på å grave veldig mye. Jeg har en litt sliten rygg og Torill hadde bare én brukbar hånd etter å ha deltatt i hundeslagsmål. Det største problemet var likevel at vi ikke hadde noen spade. Etter å ha klødd meg litt i hodet kom jeg på at jeg kanskje hadde en liten turspade i bilen etter siste fjelltur. Den måtte gjøre nytta. Etter mye grubling, litt graving og mange diskusjoner hadde vi klart å sette opp en sigen lavvo og en særdeles vaklevoren ovn.

Skuter eller samojed?

Forberedelsene med å rigge til på sjekkpunkt hadde begynt tidlig fredag morgen. Løpene med start fra Femundtunet er Polarhundklubbens største arrangement med Drevsjøløpet 5 mil og 10 mil og i tillegg P-løpet 10 mil og 5-mil for polare raser. Jon Christian hadde dessuten drevet aktiv markedsføring av løpet blant hyttefolk og lokalbefolkning. Han hadde også fått den glimrende ideen at det måtte være salg av pølser, toddy og brus på sjekkpunkt. Vi hadde vel ikke troen på den helt store publikumstilstrømningen, men ville noen ha pølser så skulle det neimen ikke stå på oss.

Da vi endelig sto der klare på tunet med et berg av utstyr hadde Øystein og Jon Christian for lengst dratt inn på fjellet med skuteren og som nevnt hadde ingen sett dem siden. De tok oppgaven med å lage gode løyper alvorlig, og overlot hele pølseproblemet til oss. Uten skuter måtte vi innlemme samojeden Melis i aktivitetskomiteen for å få hjelp med lavvo, ovn, kjeler, vedsekker, mat og annet utstyr som skulle fraktes inn til sjekkpunkt.

Fredag kveld hadde vi alt klappet og klart for løp og deltakerne begynte å komme. I sjutida om kvelden, sånn rett etter at vi hadde hivd innpå en liten lunsj, kom aktivitetskomite-medlemmene fra Lillehammer og vi var endelig fulltallige og samlet på Femundtunet. Ja, bortsett fra Øystein da. Han var visstnok fortsatt langt inne på fjellet med skuteren, for ingen hadde sett’n.

Siberian på høygir

Grytidlig lørdag morgen hørtes dur ute på tunet og jeg skvatt ut for om mulig å huke tak i Øystein og skuteren. Vi hadde en fire-fem digre kanner med varmt vann som måtte fraktes ut på sjekkpunkt. Etter innlasting i bilen hadde det vist seg at kannene langt fra var tette. Da bilen var lenset og kannene fylt opp på nytt besluttet jeg at de skulle fraktes stående. Ett par velt med lavvo-ovnen dagen før tilsa at dette ikke var en egnet jobb for Melis og pulken.

Heldivis, motorlyden jeg hadde hørt kom fra skuteren, men skuteren selv hadde fått parkering. Øystein derimot durte og gikk fortsatt. En stund var det tett med menn i kjeledress som jobbet med å få skuteren i gang igjen. Klokken tikket over 8 og på andre siden av tunet ble Nisse Uppstrøm sendt ut som førstemann på P-løpet med sitt siberian husky spann. Vi var ikke i nærheten av klare for avreise til sjekkpunkt. Torill sto på veipassering, og som allerede nevnt var jeg travelt opptatt med å fylle opp vannkanner, helle dem ut i bilen og fylle opp på nytt. I tillegg måtte jeg fikle med en PC, gjøre klar diplomer og finne frem pappkrus, pølseklype, en skjøteledning og tine et par skibindinger. Øystein lå under skuteren, og resten av komiteen var det akkurat da ingen hjelp i, for de var på vei ut for å lufte hundene sine i 5-milsløypa.

Kvart på ti var skuteren endelig fiksa og Øystein forsvant med bil, henger, skuter og vanntanker. Han dumpet skuterhenger og vann på sjekkpunkt, forsvant opp på fjellet for å kjøre opp igjendrevne løyper, og siden så vi ikke mer til han. Torill og jeg var fremme litt over 10. Tidsnok trodde vi, men vi går jo på samojedtid. Nisse og huskyene hadde allerede passert. Uff og uff. Husky-folka var spesielt invitert i år og vi ville veldig gjerne at de skulle være fornøyde. Torill er leder for aktivitetskomiteen og tar oppgaven svært alvorlig. Etter å ha grublet lenge på problemet kom hun til at riktignok var ikke sjekkpunkt bemannet da Nisse passerte, men han kunne da umulig bli sur for å ha kjørt så ufattelig fort? Under to timer på 3,5 mil er ufattelig fort, synes vi.

Publikum og pølser på sjekkpunkt

Det andre siberian-spannet passerte sjekkpunkt kvart over ti og dermed var moroa godt i gang. Først kom Morten med sitt storspann samojeder og så Freddy i fint driv på ski med to malamuter og to grønnlandshunder foran sleden. Publikum fra hyttene i nærheten begynte å komme og det var god stemning. En liten dansk gutt og hans far fikk kose med malamutene i Gørans 6-spann, mens mamma'n fotograferte ivrig. Folk var interesserte og ville gjerne vite mer om de forskjellige rasene og om løpet.

Høydepunktet var likevel Drevsjøløperne med lettbeinte alaskahuskyer som begynte å komme i tolvtida. På det meste hadde vi 3 store spann inne på det trange sjekkpunktet og folkemengden kunne komme tett innpå hundene. Da dette ble gjenfortalt under middagen om kvelden reagerte Jens Petter med stor skepsis på bruken av begrepet ”folkemengde”, men jeg står fast ved at med litt velvilje må det kunne brukes.


Folk på sjekkpunktEn folkemengde eller bare noen folk?


Varme hunder får kos på sjekkpunkt - dette var forøvrig det nærmeste vi kom hot dogs denne dagen


Torill - effektiv leder av aktivitetskomiteen - mistenkt for å ha minst to dobbeltgjengere


Arbeidsoppgavene på sjekkpunkt er svært varierte. Det er enkel service til løpsdeltakerne i form av vann til hundene og varmt drikke til kjørerne. Det skal tas mellomtider og noen av spannene må loses gjennom når det kommer flere samtidig. I tilegg kommer det etter hvert så mye omtalte pølsesalget. Jeg vekslet mellom pølseservering og handling av hunder. Heldigvis hadde ikke mattilsynet funnet veien ut til det lille serveringsstedet i krattskogen, og alle oppdagete hundehår i toddy og på pølser ble diskret fjernet før overlevering til kunden.

Vi hadde fyrt opp i ovnen tidlig, men det var lite futt i den. Om vinteren tar det som kjent lang tid å få kaldt vann varmt, mens det derimot går veldig kjapt å få varmt vann kaldt. Det ble derfor servert en del kjølige pølser og lunken toddy, men folk var overbærende og i godt humør. Da det etter hvert ble skikkelig fres i ovnen oppsto et annet problem. Telen begynte å gå i bakken og ovnen fikk større og større slagside. Etter at den glovarme ovnspipa hadde fått så stor helning at den hadde svidd av en av bærereimene i toppen av lavvoen fant vi ut at det var på tide å stenge hele sjappa. Det ble ikke noe stort overskudd av pølsesalget.

Vel overstått

Da ovnen var slukket og siste løper hadde passert var det bare å pakke sammen. PCen og resultatutregning ventet på meg i sekretariatet og Torill dro rett ut til veipasseringen igjen. Dette med Torill resulterte i rykter blant noen av hunde­kjørerne: Siden hun var observert både på sjekkpunkt og på begge veipasseringene var det noen som mente at hun hadde en – eller rettere sagt to dobbeltgjengere. Makan til effektiv dame!

Da lørdagen lei mot halv ni og middag klokket Helge inn siste 10-milsløper. Så kunne alle samles til middag og en velfortjent øl. Ja, alle unntatt Øystein da. Han hadde dratt ut med skuteren for å kjøre løyper til søndagens 12-kilometer, og siden hadde ingen sett’n......