ikon - naturlig hundetrening

Arv eller miljø?

Hundeavl er "hundedesign" med utgangspunkt i genetikk. Avlen har frembrakt raser med ekstremt utseende og rasespesifikk atferd. Kan sterke rasetypiske atferdstrekk påvirkes av trening i særlig grad?

Tekst: Kari Isingrud, 2018



Hundeavl er ekstremgenetikk  

Raseavlen er planmessig seleksjon på arvelige egenskaper. Folk flest kan undre seg over at en liten terrier og en gedigen grand danois tilhører samme art. Det er enorme variasjoner i størrelse, pelsfarge, pelstype, kroppsfasong og til og med ører og snutelengde.

Det en nesten like åpenbart at mentale egenskaper er arvelige. Ta for eksempel rasene engelsk setter og sjæfer. Settere er så å si uten unntak energiske, vennlige og stort sett bare interessert i å løpe, søke og finne fugl. De er stort sett godmodige skapninger som ikke bryr seg så mye om andre folk og dyr de møter på sin vei. En sjæfer derimot er avlet for helt andre formål. Den bruksavlede sjæferen er mye brukt som redningshund og politi- og militær tjenestehund. Sjæfere passer gjerne på hus og hjem, de fakker kjeltringer eller sporer opp et barn som har gått seg bort. Det ville vært et nokså dødfødt prosjekt å lære en sjæfer å ta stand på rype, på samme måte som en setter ville få sammenbrudd i møte med voldelige demonstranter. Rent fysisk kan man langt på vei tenke seg at de kunne bytte arbeidsoppgaver, men mentalt sett vil det ikke være mulig.

Trening og miljøpåvirkning

Selvfølgelig er alle hunder trenbare. Vi vet at miljøpåvirkning har stor betydning. Vi vet at sosialisering og miljøtrening er viktig. Valpen må lære samhandling med andre arter som den skal leve i samfunn med, og lære å være avbalansert i det miljøet den skal leve. Altså alt sånt som menneskebarn også skal lære, men som foreldre ofte ikke tenker så mye over.

Nevrovitenskapen har påvist hvordan erfaringer setter fysiske spor i unge hjerner. Uten viktige miljøerfaringer vil ikke hjernen utvikle seg normalt. Et uheldig miljø kan endre en hunds mentale forutsetninger fullstendig, slik menneskebarn kan bli dysfunksjonelle voksne som følge av vold og omsorgssvikt i hjemmet.

 Så hva teller mest? Arv eller miljø?

I hverdagslydighet og oppdragelse er det ikke kjempestor forskjell på en setter og en sjæfer. Det er når det kommer til de rasespesifikke egenskapene at treningsutfordringene dukker opp. Er det like lett å lære en setter og en sjæfer innkalling? Joda, på en fotballbane i byen er det omtrent like lett eller vanskelig. Det er når man kommer seg ut i skogen og opp i fjellet at forskjellen blir tydeligere. Da våkner jaktinstinktet i setteren mens sjæferen fortsatt er happy for å få trene med eier. Fortsatt ikke overbevist om at det er ulike treningsutforinger? Da tar vi fram eksemplet med rypejakt og å stoppe voldelige demonstranter igjen. Like lett å trene uansett rase?

Det moderne forskning først og fremst har vist er at biologi og miljø virker sammen i en interaktiv prosess. Likevel: Raseavl har ført til at arv betyr langt mer enn det ville gjort ved tilfeldig seleksjon.

Mennesker parer seg langt mer tilfeldig enn det hunder i et planmessig raseavlsprogram gjør. Selv om folk er forskjellige og er flinke til ulike ting, er vi først og fremst født generalister alle sammen. Hvis vi skulle avle mennesker på samme måte som hunder kunne vi helt sikkert avlet fram både toppidrettutøvere og toppmotiverte arbeidstakere.

Mange hunder derimot, er disponert for spesialisering allerede fra fødselen av. Vi må erkjenne at de rasespesifikke egenskapene kan være så sterke at det i høy grad påvirker trenbarheten - på godt og vondt.