► Sommer i Dingledalen
Syd for Bygdin har man flotte fjell nesten helt for seg selv. Her kan man gå fra hytte til hytte eller bo i telt og gå utenfor stiene.
Tekst og foto: Kari Isingrud, 16.08.2006
Fjellene her går opp i 1600 – 1700 meter og er kanskje ikke like majestetiske som toppene lenger nord. Men om man ikke er hekta på 2000-metere er dette et fjellandskap de fleste vil trives i. Her er mindre stein og ur enn i selve Jotunheimen og underlaget er stort sett mykt og godt for føtter og poter.
Turen vår starter i sekstiden fredag ettermiddag fra en liten parkeringsplass i østenden av Olefjorden. Det er augustsol fra klar himmel og 26 varmegrader. Sekkene er tunge. Rita har veid sin til 14 kilo. Min er lettere, men jeg kompenserer for det med dårligere form. Bikkjene har kløv på 4-5 kilo hver. Vi tobeinte skjønner med en gang at dette kommer til å bli tungt og veldig varmt, men de firbente har ingen bekymringer.
OBS! Googlekartet oppgir at vannet heter Olevatnet, men det er et vann nord for Beitostølen. Dette er Olefjorden som ligger sør for Bygdin, nordvest for Fleinsendin.
Sommernatt ved Olefjorden
Vi legger i vei innover stien langs vannet, men allerede etter en times tid er vi modne for å slå leir. Da har jeg fått den rødfiolette ansiktsfargen som alltid gjør turkameratene mine litt lattermilde, og den blågrønne Olefjorden ser stadig mer forlokkende ut. Det kan da ikke være så gruelig kaldt i vannet etter denne varme sommeren? Vi finner teltplass på en liten høyde og der slenger vi fra oss all bagasje og går ned til vannet. Svømmeturen blir ikke veldig lang, men kan absolutt kalles forfriskende. Hundene må også kjøles ned. Zarek plasker fornøyd rundt på dypt vann, mens Melis som god polarhund nøyer seg med å vasse litt i vannkanten.
Leirplassen ble riktignok bestemt i hui og hast, men den viser seg å være utmerket. Luftig og derfor ikke for mye mygg, utsikt til fjellene og en vakker solnedgang. Vi har med litt ekstra god mat for denne første kvelden, og til kaffen svinger Rita opp med sin ”Ritas spesial” – Bailys godt spedd med konjakk. Det er en ypperlig damedrink for fjellturen. Vi kryper tidlig i soveposene og det viser seg at kroppene våre passer fint til de små tuene og gropene på teltplassen. Noen tror det må være flatt der man skal ligge. Det er selvfølgelig en stor feiltakelse: Klarer man å finne en markert grop til den bredeste kroppsdelen, så kan en natt på et tynt liggeunderlag bli ganske god.
Dingling i Dingledalen
Allerede tidlig lørdag morgen er det klart at dette kommer til å bli en ny glohet dag. Etter en god frokost fortsetter vi stien videre inn til Kvithaug, og ved oset der Dingla renner ut i Olefjorden tar vi første drikke og nedkjølingspause. Vi har tenkt oss opp til Kvitetjernet på litt over 1500 meter. Men 500 meter stigning med 14 kilo på ryggen i 26 varmegrader er ikke noe for pyser, og vi lurer allerede litt på om vi tilhører den kategorien. Som alltid når vi har store fysiske anstrengelser foran oss, tenker vi på Lars Monsen. Kan Lars gå Canada på langs så må da vi kunne kreke oss opp noen hundre meter? Vi ser oss ut en brukbar rute for å unngå noe av krattet nede i dalen og starter oppstigningen langs elva. Snart innfører vi et nytt begrep – dingling - som beskriver ustø gange i svært lavt tempo.
Vi tar en god pause ved en kulp i Dingla. Melis drister seg til å væte magen. Zarek legger seg i kulpen med kløven på og blir liggende der. Dette skulle senere vise seg å ha hatt en uheldig effekt på Ritas klesskift. Vi fyller drikkeflaskene våre og heller kaldt vann i hodet. Dette får fart på tankevirksomheten. Turopplegget tas opp til diskusjon. Er det stas å gå med så tung sekk? Hvem bestemte at vi skulle på telttur egentlig? Er ikke hytte-til-hytte-tur mye mer komfortabelt? Rita nevner dusj, rødvin og treretters middag. Som vanlig når vi er slitne er vi begge villige til å justere turopplegget. Vi behøver jo ikke å gå riktig så langt som vi har tenkt. Med telt står vi helt fritt, det er det som er så fint. Vi må jo ta hensyn til hundene, sier vi.
Dagsturer
Det blir teltleir allerede ved nedre Dingledalstjern. Dette er et utmerket sted for fast leir, for her er det flere muligheter for dagsturer: Opp på Yksennosi eller Dinglenosi, og rundtur om Djupebotteggi. Eller opp på sørsiden av dalen til Tomashelleren. Terrenget er lettgått og lett å orientere seg i, så her kan man bestemme sin egen vei.
På leirplassen vår ved nedre Dingledalstjernet forsvinner bikkjene fort inn i drømmeland. Vi hviler også i lyngen. Jeg har utsikt til fjellene og en stor, blå himmel. Her høres kun bruset fra elva, ei flue som surrer og muligens et par mygg. Vi har møtt ett menneske og ett reinsdyr i dag. Det er svært stille i Dingledalen.
Så spiser vi og tar en dukkert. Det er så utrolig forfriskende med et bad i kaldt fjellvann. Mye bedre enn disse dampende fellesdusjene på turisthyttene. Og så stille som det er her. Ikke det mas og jag som er på hyttene. Og ikke noe pes for å komme frem til middag. Rita nevner at hun har mer igjen av sin spesialblanding. Vi begynner å snakke om en telttur i september, hvis samboeren og sjefen godkjenner det. Da kan vi ha fast teltleir og heller gå dagsturer. Det er perfekt å ligge i telt synes vi…..
LES MER!
