Kunnskapsbasert hundetrening

Markedet flommer over av hundeskoler, instruktører, kurs- og foredragsholdere, hundebøker, podcaster og videoveiledning. Mange vil lære andre å trene hund. Hvilken kompetanse bør vi ha, vi som gir råd, veiledning og treningshjelp til andre?

 

Skrevet av Kari Isingrud, 13.02.2022

Profesjonelle yrkesutøvere er bevisste på sin egen kompetanse.  Vi må vite hva vi kan og mestrer, hva vi ikke er så flinke på, og vi må kunne skille på dokumentert kunnskap og subjektive meninger.

 

Her er På streifs mening om hva kunnskapsbasert hundetrening og atferdsmodifisering er (heretter kalt bare hundetrening).

 

Hundefag – hva består det av?

Hundetrening krever kunnskap i fag som etologi og læringsteori, men en hundetrener bør også kunne noe om ulike hunderaser, dyrevelferd, helse, fysisk aktivitet, søvn, ernæring, lover og regler osv. Helst også pedagogikk siden det er snakk om å lære andre hvordan de skal trene hund. Både teoretisk kunnskap, erfaring og praktiske treningsferdigheter er viktig.

 

Hvor mye vi faktisk må kunne innen disse fagområdene, avhenger av de trenings- og atferdsutfordringer vi lover å hjelpe hundeeiere med. Det kreves selvsagt mer kompetanse for å hjelpe en hund med aggresjonsproblemer, enn for å holde et triksekurs.

 

Tre hovedtyper av kunnskap

 

I en aktuell trenings- eller atferdsutfordring må vi integrere tre ulike typer kunnskap:

 

  1. Teoretisk, forskningsbasert kunnskap
  2. Erfaring og praktiske ferdigheter
  3. Kunnskap om den aktuelle hunden og eieren

 

Vi har i tillegg en etisk forpliktelse ovenfor de hunder og mennesker vi jobber med.

 

Kunnskapsbasert hundetrening kan illustreres slik:

 

Kunnskapsbasert hundetrening – noen eksempler:

Eksempel 1: Lære en hund "sitt"

Det er gjort mye forskning på hvordan dyr og mennesker lærer, og vi kan si at læringsteorien er solid fundert i forskning. Dermed er vi på trygg grunn når vi lager et treningsopplegg basert på læringsteori. Etologi er også et veletablert fag som kan hjelpe oss å forstå hundens atferd i en konkret treningssituasjon.

 

Vi har likevel veldig mange valgmuligheter når vi skal lære en hund "sitt". Vi kan fange atferd, shape, klikke, lokke, straffe, belønne, ignorere og holde på. Når vi skal velge konkret fremgangsmåte, ser vi på den konkrete hundens forutsetninger og tar i bruk våre praktiske trenerferdigheter.

 

Altså: Solid forskningsbasert kunnskap kombineres med våre erfaringer, ferdigheter og verdier. 

 

Eksempel 2: Råd om hunders søvnbehov

Det er forsket en del på hunders søvn og søvnbehov. Kunnskapsgrunnlaget på dette området er ganske godt, men kanskje ikke like sikkert som i eksemplet med læringsteori.

 

I vår praksis betyr dette at vi må være mer forsiktige med hvilke råd vi gir, og vi bør informere hundeeier om individuell variasjon, og om de usikkerheter som finnes. Likevel er det også i dette tilfellet nok god forskning til at den bør være retningsgivende i vår praksis.

 

Om en konkret hund har atferdsutfordringer kan det være relevant å kartlegge hjemmemiljøet og hvor mye hunden sover. Hundeeier kan si noe både om hvor mye og hvor godt hunden faktisk sover. Dersom dette ikke avviker mye fra det forskning sier om søvnbehov, så er den beste faglige tilnærming å lete etter årsak og løsning på atferdsproblemene i andre forhold. Vi kan likevel i godt begrunnede enkelttilfeller gi avvikende råd, f.eks. hvis hunden er syk og bør sove mer enn normalt. 

 

Altså: Forskningsbasert kunnskap, som anses som tilstrekkelig, kombineres med våre erfaringer, ferdigheter og verdier.

 

Eksempel 3: Råd om friluftsliv for å bygge selvtillit

På et av mine fagområder, friluftsliv, finnes det nesten ikke relevant forskning på hund. Likevel har jeg gjennom mange år sett at hunder som fritt får løse reelle problemer de møter i naturen, både blir gode problemløsere OG stoler mer og mer på egne ferdigheter. Eller for å understreke: Jeg TROR jeg har sett dette.

 

Jeg har prøvd å observere objektivt og evaluere hundenes utvikling. Det finnes i tillegg en god del forskning på barn som sannsynliggjør at det er en sammenheng mellom å drive friluftsliv og å bygge selvtillit. Likevel: Om jeg gir en hundeeier råd om friluftsaktiviteter for å bygge selvtillit hos en hund, så må jeg være tydelig på at dette i hovedsak er bygget på mine erfaringer med relativt få hunder, og dermed ikke er sikker kunnskap. Det blir mer som et eksperiment som en hundeier kan prøve for å se om det kanskje har en effekt på hens konkrete hund.

 

Altså: Vi kan gjerne eksperimentere og foreslå løsninger, selv om forskningen på området er mangelfull. Da må vi informere hundeeier om det (manglende) faglige grunnlaget for våre treningsforslag.

 

Eksempel 4: Dyrekommunikasjon

Det finnes ingen seriøs forskning som støtter at det er mulig å kommunisere telepatisk med dyr. Telepati generelt betraktes som pseudovitenskap. Det er forsket på dette, men det er ikke funn som tyder på at tankelesning, verken med dyr eller mennesker, er mulig. Det hjelper ikke at vi mener vi har erfart at det virker. Dyrekommunikasjon er trosbasert, - ikke kunnskapsbasert.

Hvis en aktør avviser vitenskapen på enkelte områder, må hele virksomheten anses som trosbasert. En slik aktør har vist at hen ikke har en vitenskapelig holdning  til kunnskap.

 

Altså: Kunnskapsbaserte hundetrenere driver ikke noen form for alternativvirksomhet.   

 

Kunnskapsbasert hundetrening - beste praksis

Som sagt i innledningen: Profesjonelle yrkesutøvere er bevisste på sin egen kompetanse. Vi må kunne skille fakta fra tullball. Men verden er sjelden svart-hvit, så det handler om å kunne gradere hvor sikker kunnskapen vår er.

 

Som eksemplene ovenfor viser, må vi i praksis kunne vurdere 1) Hvor sikker er forskningsbasert kunnskap? 2) Hvor sikre og relevante er egne erfaringer? 3) Hvor sikker og relevant er informasjon fra hundeeier? Og til slutt må vi vurdere om atferdstreningen gir god dyrevelferd og er i tråd både med våre egne og hundeeiers verdier. Altså:


1) Teori, - forskningsbasert kunnskap

Strengt tatt kan ikke noe sies å være vitenskapelig bevist, men vitenskapen stiller krav om tilstrekkelige bevis eller solid begrunnelse av påstander som fremsettes. For vårt fagområde handler det dermed om grader av sannsynlighet, fra at noe kan være tilnærmet helt sikkert til at det er helt usannsynlig.

 

Vi må altså kjenne det vitenskapelige grunnlaget for vårt fagområde. Vi må kunne kildekritikk, og kjenne til den vitenskapelige metode. Først da kan vi kvalitetssikre våre kilder og det fagstoff vi presenteres for. Sist, men ikke minst bør vi ha en «vitenskapelig holdning» til kunnskap. Det betyr at vi må være kritiske, og aktivt undersøke om vi kan ta feil.

 

Teoretisk kunnskap skaffer vi oss best gjennom formell utdannelse. I studier innenfor det offisielle utdanningssystemet er fagpersoner, lærebøker og undervisning kvalitetssikret. Dessverre er det få hundefaglige studier innen det offisielle utdanningssystemet i Norge. Vi er i stor grad prisgitt kommersielle tilbud fra private hundeskoler og andre aktører. Slike kurs, «studier», fagbøker og annet lærestoff må vi kvalitetssikre selv.

 

Det hele koker ned til at vi må kunne skille på dokumentert kunnskap og subjektive påstander. Vi skal kjenne kildene våre, forstå om de er til å stole på, og alltid kunne oppgi dem på forespørsel. Det er problematisk om vi kommer med faglige påstander uten å kunne belegge med kilder - det bør vi rett og slett ikke gjøre.

 

2) Erfaring og praktiske ferdigheter

Ok, la oss si at vi har kvalitetssikret den teoretiske kunnskapen vår. Vi støtter oss likevel sjelden på teori alene. Ingen vil vel opereres av en kirurg som bare har lest bøker? Det er en grunn til at det er praksiskrav i legeutdanningen …

 

Praktisk erfaring er altså ett av tre ben hundekunnskapen vår står på. Hundetrenerens ekspertise omfatter både praktiske trenerferdigheter og treningsmetodikk. Vi må passe oss for å stole for mye på egne erfaringer, særlig når erfaringsgrunnlaget er tynt. Når vi trener levende vesener vil vi en dag treffe individer som ikke passer helt inn i A4-boksen vi befinner oss i. Da gjelder det å være åpen for at nye løsninger kan gi bedre resultater enn de gamle velbrukte.

 

Hvis treningen ikke gir forventede resultater, bør vi alltid se kritisk på våre egne metoder og trenerferdigheter.

 

Kunnskap om hund og hundeeier

Hundetrening virker best når den er tilpasset hundens (og hundeeiers) konkrete utfordringer, personlighet, preferanser og livssituasjon. En rekke egenskaper hos hunden, ofte knyttet til rase kan ha stor betydning for treningsresultatet. Det samme gjelder hundens levemiljø.  Enkelte tiltak kan være rettet mot hundeeier eller andre folk eller dyr i hundens miljø.

 

Dette betyr at treningen alltid bør ta utgangspunkt i den enkelte hunds forutsetninger, og et treningsopplegg bør ofte utvikles med aktiv deltakelse fra en velinformert hundeeier. På ordinære hundekurs kan vi gjerne lage standardopplegg som normalt fungerer på de fleste hunder, men individuelle tilpasninger er ofte nødvendig. I atferdskonsultasjoner er individuelle tiltak normen.

 

Dyrevelferd og etikk

Dyrevelferdsloven er en rettesnor for oss, og har bl.a. en bestemmelse om trening av dyr. Loven er bare et minstekrav. I tillegg har vi egne verdier og gjøre egne etiske vurderinger. Det kan være relevant å informere hundeeier, dersom våre treningsforslag er styrt av vår personlige etikk. Hundetrenerens verdier er ikke nødvendigvis de samme som hundeeierens. Likevel: Vi kan selvfølgelig sette rammer for hva vi tillater av metoder og hundehåndtering på egne kurs. 

 

 

Oppsummering:

Kunnskapsbasert hundetrening er en bevisst, velbegrunnet og tydelig forklart bruk av

 

  1. Teoretisk, forskningsbasert kunnskap
  2. Erfaring og praktiske ferdigheter
  3. Kunnskap om den aktuelle hunden som skal trenes.

 

Vi bør være ydmyke og alltid spørre oss selv om vi har den kunnskapen som er nødvendig for å kunne veilede andre, eller om vi bør henvise videre til noen med bedre kunnskap. Både forskning og egne treningsmetoder må vurderes kritisk, og vi må lytte til informasjon fra hundeeier.

Sist, men ikke minst – treningen skal som et minimum være innenfor rammene av god dyrevelferd, og det kan være relevant å informere hundeeier om etiske vurderinger.